Hvordan skriver man filmhistorie? Hvorfor velger man et perspektiv eller en metode fremfor en annen? Hva kjennetegner den estetiske filmhistorien? Eller den sosiale, teknologiske og økonomiske?
I løpet av de siste tretti årene har filmhistorie som fag gjennomgått store forandringer. Med etableringen av filmvitenskapen som universitetsfag har faget blitt profesjonalisert, og filmhistoriske framstillinger har gått fra å være ukritiske krøniker over filmens mestere og deres mesterverk til å bli vitenskapelige arbeider basert på historiefagets krav til empiri og kildekritikk. Nasjonale filmarkiv har i stadig større grad åpnet sine samlinger for forskere. Og vi står overfor en digitalisering av filmarven som vil få sterke ringvirkninger for filmens historie. I «Den levende fortiden. Filmhistorie og filmhistoriografi» reflekterer forfatterne over fortidens filmhistoriske fortellinger og viser frem den norske filmhistoriens historie. Samtidig beskriver de potensielle måter å skrive historie på. Slik får leseren innsikt i hvordan fremtidens filmhistorie kan fortelles, hvilket kildetilfang som finnes, og hvilke metoder man kan ta i bruk. Boka er primært rettet mot studenter i film- og medievitenskap, men filmhistoriens teori og metode har også overføringsverdi til studiet av andre medier og for historiske studier som benytter audiovisuelle medier som kilder.
Jan Anders Diesen er professor i film og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer.
Tore Helseth er professor i film og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer.
Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU.