EN KONGE OG HANS LAND

«Akkurat nå ville alle ha tak i den gamle kongen. Han så merkelig nok ut til å tåle påkjenningene bedre enn de fleste andre flyktningene. Nygaardsvold og hans menn forsto godt at de trengte ham mer enn noensinne. Allerede om kvelden den 9. april skjønte de at flukten fra Oslo ikke hadde gjort dem til helter. Mistet de kongen, var de bare en flokk menn på flukt, og ingen kjempende regjering.»

Kong Haakon 7 var en aldrende regent da han måtte legge på flukt fra okkupasjonsmakten. Først nordover, og deretter ut av sitt eget land. Historien om de dramatiske aprildagene i 1940 og de påfølgende fem årene i utlendighet gir oversikt over en kaotisk tid, men får også frem detaljene i en viktig periode av nyere, norsk historie.

Ilddåpen

Da det ble klart at en av verdenshistoriens ideologisk og tallmessig mest fryktinngytende styrker – Adolf Hitlers tyske hær – innen kort tid ville marsjere opp Karl Johans gate og besette Slottet, ble det ellers rolige livet i kongens representasjonsbolig omdannet til et hektisk teaterspill som skulle få ringvirkninger for hele det politisk Norge, også etter krigens slutt.
Frem til 9. April 1940 var ikke kong Haakons tid som statsoverhode i lille Norge preget av de helt store hendelsene. Norge hadde med sin nøytralitet sluppet unna første verdenskrig. Mellomkrigstidens store utfordring var å styrke parlamentarismens rolle i et politisk liv som var turbulent og svært fragmentert, både på høyre- og venstresiden.
Nå, i 1940-årenes spede begynnelse, var situasjonen en ganske annen. På kontinentet hadde kong Haakon – som var velorientert i utenriksforhold – sett hvordan det forbitrede, tyske folk hadde samlet seg om en mann som lovet dem en svært lysende fremtid, på bekostning av det øvrige Europa. De neste månedene skulle bli hans ilddåp som en konge for sitt folk.

Turbulente forhold

Forfatter Egil Ulateig har ikke hatt noen lett oppgave med å skildre disse kaotiske vårdagene og de påfølgende fem årene kongen levde i landflyktighet. De fleste førstehåndskildene som spilte viktige roller i kongens apparat eller regjeringen er for lengst døde. Likevel finnes det et anselig kildemateriale som omtaler kongens flukt fra okkupasjonsmakten. Det er disse kildene Ulateig på mesterlig vis anvender seg av. Som leser får man ta del i alle de viktige hendelsene som fant sted, nærmest som flue på veggen, eksempelvis kongens kontante avvisning av Hitlers sendemann Curt Bräuer på Elverum, og dennes krav om å innsette Vidkun Qvisling som regjeringssjef.
De ofte voldsomme, verbale basketakene blant regjeringens medlemmer blir godt beskrevet og skildret av Ulateig. Ofte var det kun kongen som evnet å holde roen, når hans fremste menn ikke evnet å bevare fatningen. Kongen valgte å døyve skuffelsen ved de intrigeskapende og skvetne regjeringstoppene med humor. Den oppfarende statsminister Nygaardsvold får gjennomgå, det samme gjelder den gjentatt løsmunnede utenriksministeren Halvdan Koht, ofte i muntre ordelag. Samtidig er det forfriskende å lese om den flyktende kongens møte med lokalbefolkningen, som i alle tilfeller prøvde å pleie kongens standsmessig, selv under enkle kår. Kong Haakon gikk fra å være en konge med bare symbolsk makt, til å bli en politisk skikkelse for den landflyktige regjeringen og det okkuperte Norge. Hans handlinger under krigen sementerte hans rolle blant det norske folk.

Tronarvingen

Også kong Haakons nærmeste blir behørig skildret i hovedboken. Særlig kronprins Olavs kvaler som tronarving beskrives godt. Han hadde sin kone og sine tre barn å ta hensyn til, men ivret likevel etter å bidra rent praktisk. Han hadde militær utdannelse og kunne dermed mer om strategisk ledelse under krig enn de fleste i regjeringen, deriblant senere forsvarsminister - og militærnekter - Oscar Torp. Kronprins Olav måtte både fungere som sin fars høyre hånd, og samtidig yte støtte til kronprinsesse Märtha og barna i USA.
Den vevre og stillferdige kronprinsesse Märtha blir også viet et eget kapittel. Hennes rent politiske rolle under krigen kan kanskje ikke sies å ha vært stor. Likevel gjorde hun og ektemannen et stort inntrykk på den amerikanske president Franklin Delano Roosevelt, og spilte utvilsomt en viktig rolle i forhold til å påvirke presidenten i hans forhold til Norge. Hennes tilknytning til Sverige var dessuten problematisk, ofte følte hun seg revet mellom fødelandet og hennes nye hjemland.

Intriger og triumfer

Politikkens flyktende toppmenn, Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht, Trygve Lie og stortingspresident Carl Joachim Hambro spilte også sitt eget spill når det kom til å øve innflytelse på kongen. Motstridende og kolliderende interesser, samt skjulte agendaer preget hverdagen i England. I kapitelet «Emigrantsyken», et begrep ført i pennen av utenriksminister Halvdan Koht. Kjennetegnet var at alle problemer ble blåst opp og forholdene mellom ministre og kongen ble tettere. Hovedboken beskriver også kongen og regjeringens ofte ugreie forhold til engelskmennene og Winston Churchill. Nordmennene ble ofte ansett som sta og egenrådige amatører. Til gjengjeld ble Churchill etter hvert møtt med mistro av en del sentrale skikkelser i den norske delegasjonen.
 Likevel fantes det krefter i de norske og engelske miljøene som evnet å samarbeide og jobbe konstruktivt mot forberedelsen av en eventuell alliert invasjon av Norge. At hendelser på kontinentet ville det til at Tyskland raknet før planene ble satt ut til livet, var tilsynelatende bare tilfeldigheter i en brutal og utslettende verdenskrig. Tilbake fra utlandet vendte en konge og hans familie, med nyvunnet og sterke posisjon blant folket enn noen sinne før.