Det som er i ferd med å skje

Den ingen ser er en realistisk og svært samfunnsaktuell thriller der tematikken dreier seg om æresvold som Terje Bjøranger er ekspert på. Dette forteller Bjøranger til Krimklubben

Hva vil det si å være politiadvokat i Kripos?

Som politiadvokater jobber vi med strafferettslige sidene ved kriminalsakene. Kripos er særlig involvert i de mest alvorlige sakene, og saker som krever internasjonalt samarbeid. Kripos har for eksempel ansvar for norsk politis samarbeid gjennom Interpol og Europol.

Henter du mye fra virkeligheten i krimromanene dine?

Jeg er helt klart inspirert av virkelige hendelser. I alle bøkene mine legger historiene inn i miljøer jeg kjenner fra jobben min, og kanskje særlig det som kalles æreskriminalitet. Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresvold berører altfor mange iblant oss, og dette har jeg lyst til å la leseren få et innblikk i. Jeg prøver å etterleve to krav når jeg skriver: det skal være spenning hele veien (ingen dødpunkter), og leseren skal ha lært noe i løpet av boka.

Vi har lest mye om gjeng- og æreskriminallitet i mediene i det siste. Er det så ille som vi får inntrykk av?

Ja det er det. Kripos har også kommet med tydelige advarsler om det som er i ferd med å skje. Det farligste med dette er kanskje det vi ikke ser: organiserte kriminelle bryter ned viktige samfunnsfunksjoner ved også å involvere seg i næringslivet, den offentlige forvaltningen og andre «lovlige» deler av samfunnet. Dette vil på sikt ødelegge det tillitsbaserte samfunnet slik vi kjenner det.

Er Charlie Robertsen basert på en virkelig person?

Ja, opptil flere! Han er basert på egenskaper jeg har sett hos gode kollegaer gjennom flere år. 

Hva er Charlies sterkeste og svakeste sider?

Det var viktig for meg at han ikke skulle være alkoholiker eller i en samlivskrise, slik mange krimhelter er. Det er en av hans sterkeste sider, tenker jeg. En annen sterk side, som samtidig er hans svakeste, er at han blir personlig engasjert i menneskene han på ulike måter bistår. Dette er en svak side fordi han mister skillet mellom jobben og sitt eget liv. Kan nok hende jeg kjenner meg litt igjen der …

 Av Anja Rålm

Til toppen

– Å, hold opp, Babo, jeg lever mitt liv, og dere lever deres liv. Og hva med Dino, skal jeg la være å leve for at han ikke skal høre rykter om meg? Rykter om at jeg lever mitt eget liv? Virkelig?
 – Det er det som er problemet, sa faren mørkt. Nazdar kunne se litt sikkel i munnviken hans. Han var sint nå. – Du vil leve ditt liv, selv om du ødelegger oss. Ikke sant? Ødelegger æren vår. Vi er ikke som dem, dem … ute her. Det siste kom nesten lydløst. – Vi har vår egen kultur. Vår egen religion. Vår egen ære. Så sa han langsomt: – Ikke prøv å tråkke på den, jente.
Han gjorde en kort pause, og Nazdar kjente igjen det uforsonlige blikket. – Hva er det du skal med den gutten? Ligger du med ham? Er du en hore som ligger med menn uten å være gift? Har vi oppdratt en hore i familien? Han kastet et skrått blikk på moren, som bare rugget frem og tilbake på stolen.

Nazdar kjente blodet forsvinne fra ansiktet, og registrerte knapt at telefonen til faren ringte. Tonen til faren hadde endret seg; han visste. Noen hadde sett dem. Den alarmerende magefølelsen var riktig.

Faren snudde seg og snakket lavt med ryggen mot stua. Så la han telefonen inn i den svarte seksjonen og ble stående.
 – Gutten? førsøkte Nazdar. – Hvem snakker du om? Hun hørte at stemmen ikke bar. Maten ville opp igjen, og hun måtte kontrollere seg voldsomt mens hun stirret tilbake på faren.
– Å, ikke prøv deg. Vi er ikke dumme esler. Dere er blitt sett. Flere ganger. Og du er sett nede på den skolen uten hijab som en … som en …
«Hore» ble hengende i luften.
– På den skolen, hørte Nazdar seg selv si. Hun lo stakkato og nervøst. – Det heter universitet, Babo.

Faren spyttet på henne. Nazdar stirret sjokkert på ham og tørket seg i ansiktet med håndbaken.

– Du …

Så hørte hun entrédøra åpne seg. Det lille overtaket hun hadde kjent på, det lille innslaget av sinne, ble erstattet av kald angst.

Det var Dino.

Til toppen