Avhandlingen presenterer en grunnleggende revurdering av betingelsene for de epidemiene som opptrådte i Europa i seinmiddelalderen og tidlig nytid. Kan pest - i dag en tropisk sykdom - ha forårsaket dem? Spørsmålet har blitt aktualisert de siste årene. Men både de som hevder at middelalderpestene og moderne pest må ha vært to forskjellige sykdommer, og de som mener at pest har vært pest gjennom alle tider, har tatt utgangspunkt i den samme forståelsen av sykdommen: måten den ble beskrevet på under utbruddene i India på 1890-tallet. Pest ble konstruert som sykdom og som sykdomsbilde der og da, og oppfatningene av spredningsmåter og klinisk forløp har ukritisk blitt oppfattet som selve den egentlige modellen for pestspredning. De samme biologiske betingelsene som var effektive i India, kan ikke ha forekommet i Norge. Skal det som er kalt pestepidemier her, ha vært pest i moderne medisinsk betydning, må sykdommen ha opptrådt på helt andre måter. Det kan den godt ha gjort. En sentral konklusjon i denne studien, er at pest er en svært fleksibel og mangfoldig epidemi. I moderne tid er den spredt til fem verdensdeler, gjennom et utall av økosystemer og under høyst ulike klimatiske forhold. Den formidles til mennesker, og mellom mennesker, på svært forskjellige måter. Det er ingen grunn til å tro at kompleksiteten var mindre i middelalderen. For historikerens behandling av fortidas epidemier, er dette en vesentlig forutsetning.
