Nå ble hun nødt til å sitte og spise kake sammen med en doktor, som helt sikkert ville vurdere henne med doktorblikket sitt. Hun kom til å søle og sikle, og han ville sikkert lure på hva som feilte henne, og … Eller kanskje han kjente til slike som henne fra før? Christian hadde jo visst at hun ville få bedre kontroll over kroppen hvis hun tok en øl, og mest sannsynlig var det faren sin han hadde lært det av.
Kanskje hun kunne ta en øl nå? Bare så hun skulle slippe å søle mens de var her? Christian hadde nok fortalt faren sin om henne, og Gud visste hva han hadde sagt! Det virket jo ikke som om han hadde noe begrep om hva det sømmet seg å si og ikke. Først hadde han lyttet til samtalen mellom henne og Kjersti oppe på setra, og så hadde han innrømmet det etterpå.
Deretter hadde han spurt om det var sant at hun ville ha dyttet ham bort dersom han prøvde å kysse henne.
Hjelpe og trøste!
Tenk om han hadde sagt det til faren sin også! Da kom hun til å dø av skam.
Faren kom antagelig til å lure på hvorfor i all verden sønnen hans hadde lyst til å kysse en som henne.
Olaug merket ikke selv at hun jamret seg før moren så rart på henne. «Er det noe i veien?»
«Nei da.» Hun ristet fort på hodet. Jeg bare lurte på om jeg kunne få en øl.
Men det gikk det jo ikke an å si når man bare var fjorten år. Dessuten kunne den ølen i verste fall føre til at hun mistet begrepet om hva som sømmet seg å si også, og det fikk sannelig holde at det bare var én av dem rundt bordet.
Et dunk og et hyl fikk henne til å fare i luften og glemme sin egen fortvilelse for en stakket stund. Det var Berger. Han satt med dirrende underleppe rett under bordet.
«Åh, men lille venn!» Moren bøyde seg ned og tok ham opp til seg. «Du må se deg for når du løper, skjønner du.»
Nevøen hadde visst begynt å gå mens hun oppholdt seg på setra, og nå hadde det blitt riktig stor fart på ham der han føk rundt nede på gulvet. Det var slett ikke uvanlig at han ikke rakk å stanse før han braket inn i møblene – og hun skjønte ham godt. Hun pleide også å brake inn i ting. Den eneste forskjellen var at han på et eller annet tidspunkt kom til å lære av feilene sine, men det hadde aldri hun gjort.
«Du, mor?» spurte hun da gråten hans hadde stilnet.
«Ja?»
«Var jeg … sånn som Berger da jeg var liten?»
«Hvordan da, mener du?»
«Om jeg løp rundt sånn som han?»
«Åh, Olaug …» Det ulykkelig uttrykket i morens ansikt var svar nok. «Du ble født en hel måned for tidlig, du, og det var en svært vanskelig fødsel. Da du til slutt kom ut …»
Olaug fikk lyst til å holde hendene for ørene. «Du trenger ikke å si mer,» skyndte hun seg å avbryte.
«Men vi elsket deg over alt på jord,» fullførte moren.
Hun kunne ikke hjelpe for at hun fikk tårer i øynene. «Ikke far.»
«Jo, far også. Han har bare ønsket å hjelpe deg, Olaug, selv om han har gjort det helt feil.»
Ja, det skulle hun få henne til å tro!
Olaug så bort. Hun ville ikke snakke mer om dette, og nå hørte hun lyden av kjerrehjul ute på tunet også. Det strammet seg i magen av helt andre grunner.

Til toppen