Jack grep armen hennes, og et illsint tut flerret luften idet en bil ble vrengt til siden for å unngå henne.
Joy så på ham – med øyne som var enorme i det hvite ansiktet hennes, og en munn som dannet en «O» av sjokk.
Så lo de begge to. Høyt og kaklende, akkurat som kråkene. Det var ingen god latter, men de fortsatte likevel, som en simulering av latterkrampe lenge etter at gleden var borte, og ansiktene deres begynte å gjøre vondt.
Plutselig pekte Jack over skulderen til Joy. «Der er telefonen!»
Hundre meter unna sto det en oransje innretning.
De skyndte seg bort fra den døde reven med en fornyet fornemmelse av hast. Jack gikk så raskt at han nesten løp. Joy grep ham i T-skjorten, som om hun fryktet at hun skulle bli koblet fra det lille toget deres. Jacks armer verket, og svetten sved i øynene hans. Merrys dinglende føtter traff ham i låret, og Joys grep om T-skjorten fikk ham nesten til å miste balansen, men han sakket ikke på farten. Ikke før de var tretti eller førti meter unna telefonen. Da begynte han å se etter moren – på den andre siden av autovernet, nedover bakkene. Og enda lenger, inne blant trærne, borte ved hekkene og på markene bakenfor, på desperat leting etter et tegn.
Kanskje hun hadde falt over eller satt seg ned på den andre siden av autovernet. Kanskje hun så på dem nå som de nærmet seg, og vinket. Ventet på at de skulle få øye på henne. Når han så henne, skulle han vinke tilbake. Han skulle snakke med henne. Selvfølgelig skulle han det! Alt skulle være glemt! Han gledet seg til den lettelsen han skulle føle.
«Hvor er hun?» sa Joy.
Jack overhørte henne.
«Jack?»
«Hysj.»
Han skyndte seg videre med rynkede bryn. Ti meter unna telefonen stoppet han.
Det oransje røret hang rett ned fra boksen. Det berørte så vidt toppen av de gule gresstråene. Den spiralformede ledningen rørte ikke på seg.
Jack fikk en veldig dårlig følelse. Dette var helt feil.
Alt, alt var feil.
Joy gikk videre. Hun slapp taket i Jacks skjorte og strøk forbi ham. «Den er ødelagt», sa hun og strakte seg etter røret.
«Ikke rør noe!» ropte han, og hun brøt ut i tårer.
De gikk enda noen hundre meter i den kvelende luften.
Fortsatt var det ingen som stoppet.
Ingen ville bli innblandet.
Folk i biler – familier! – med klimaanlegg og mobiltelefoner og cola kjørte forbi dem, mens Joy hulket dempet, og Jack bar Merry.
Han fortsatte å gå selv om han ikke lenger kunne kjenne beina sine.
Eller hjertet.
Ikke før de var halvveis oppe på avkjøringsrampen sakket en bil på farten og bremset helt på grusen ved siden av dem.
Da stoppet de, skjelvende og forgråtte, utmattede av varme og frykt.
Så fulgte det et langt, glohett øyeblikk av knusktørr tid.
Så knirket det i en bildør, og en politimann steg ut.
Til toppen