I grenseland

Først var ambisjonen til Johan Theorin å skrive en bok som kunne bli solgt i 150 eksemplarer til venner og familie, og kanskje gjennom den lokale kiosken på Öland. Nå er debutromanen hans solgt til 20 land, og det er planlagt én bok for hver årstid i serien. - Fantastisk morsomt, sier en beskjeden forfatter som er oppvokst med mystiske historier og overtro fra barndomsøya.

– Jeg fikk idéen om å skrive en årstidsbasert serie da jeg arbeidet med Skumringstimen og innså at den utspilte seg på høsten. Så kom idéen til fortellingen om en familie som pusser opp en gammel fyrmesterbolig gjennom vinterstormene. Da forstod jeg at jeg kunne fortsette å beskrive Öland fra de ulike årstidenes synsvinkel. Jeg prøver å vise frem øyen som en egen karakter i boken, gjennom ulike stemninger, atmosfære og vær, forteller Johan Theorin.
– Öland skifter veldig mye fra årstid til årstid, på vinteren bor det bare 10.000 mennesker der, men på våren og sommeren er det flere 100.000. Bare det er ganske interessant.

Morfars mor
I bøkene benytter Theorin seg av historier som har gått på folkemunne gjennom hans ölandske slekt gjennom generasjoner.
– Min ölandske slekt fortalte meg ofte spøkelseshistorier og mystiske fortellinger. For eksempel fortalte min morfars mor Sally meg en historie som hendte henne da hun var ung jente, som hun hele livet hevdet at var sann. Hun og søsteren hennes stod på stranden og vasket klær for over 100 år siden, da de plutselig hørte at det raslet i buskene bak dem. Da de snudde seg for å se, sprang det en bitteliten mann, kledd i gamle grå klær, ut av buskene. Han løp forbi dem ut på stranden og rett ut vannet. Han kastet seg i havet og forsvant i bølgene. Senere har jeg fundert mye på hva det var hun egentlig så. Jeg kan bli nesten gal av å tenke på det.

Postkort uten avsender
Romanene til Theorin er ikke så lette å sette i bås. Det foreligger alltid et kriminalmysterium, men bøkene fylles også av gåter og mysterier i grenseland. Hva er det som gjør at han velger å skrive spenningsromaner?
– Jeg har lest krim siden jeg var ti år gammel. Det begynte med Agatha Christie og Conan Doyle.
Da jeg begynte på Skumringstimen var det fordi jeg hadde fått høre en gammel historie fra en mann som jeg intervjuet da jeg var journalist i Tranåsposten. I hjembyen hans hadde det bodd en ung mann som alle var redde for, som alltid havnet i bråk. En kveld havnet han i slagsmål med en annen mann på markedet, og han kom til å slå ham i hjel. Moren og faren hans hjalp ham å komme seg ombord på en skute på havna, hvorpå han rømte ut i verden. Med jevne mellomrom fikk de gamle foreldrene i Bohuslän postkort uten avsender fra ulike havner, fra London til Syd-Amerika. Men etter tyve år mottok foreldrene en forseglet kiste. Sønnen hadde druknet et sted over Atlanteren. De gravla kisten på kirkegården, og politiet henla saken. Men postmannen kunne fortelle at de gamle foreldrene fortsatte å motta postkort uten avsender. Hvem var det som egentlig lå i kisten? For meg var dette stoff til en kriminalroman.

Ødelagt
Fortellingene hans om de mystiske hendelsene på Åludden gård som han gjør rede for i oppfølgeren Nattefokk, bunner også i slektens spøkelseshistorier.
– Da min morfars farfar Karl Gerlofsson giftet seg, kjøpte han en gammel gård som han skulle renovere.  Den første natten fikk ikke ekteparet sove, for det begynte å slamre i plankene han hadde lagt oppe på loftet. Min morfars farfar var en modig mann, så han tok lampen og gikk opp for å se etter. Men ingenting var rørt der oppe. De fikk ingen forklaring, før neste formiddag og det kom en nabo på besøk. Han kunne fortelle at broren hans hadde dødd den natten, og at han måtte bygge en kiste.  Han visste at Karl skulle bygge om, og lurte på om han kunne få noe plank.
– Ta det du behøver, sa Karl, og tenkte ikke noe mer over det, før han hørte naboene dra frem plankene fra loftet. Det var nøyaktig den samme lyden fra natten før: noen plukket frem bord til en likkiste som skulle bygges.
Sånne historier fikk jeg høre som liten. Slikt kan man bli ødelagt av. Eller så blir man forfatter …

Blodleiet
Om opphavet til tittelen til hans siste roman, forteller han at den bunner i et gammelt sagn som ble fortalt blant steinhuggerne på Öland. Da de hugget seg gjennom de ulike lagene i steinen, kom de til slutt ned til den rødeste kalksteinen, som ble kalt blodleiet.
– Det fortelles at trollene og alvene som var dødsfiender, møttes i voldsom strid en gang. Da fløt blodet, og det samlet seg i et rødt lag i den rosa kalksteinen.
Andre sier at det er der fordi det er jernoksid i berget som har oksidert og rustet, men det høres helt usannsynlig ut. Det er klart at det må ha vært trollene og alvene som gjorde det, smiler forfatteren lurt.

Om forfatteren:
Johan Theorin (født 1963) er journalist og forfatter. Han har tilbragt alle sine sommerferier på Öland. Debuten hans, Skumringstimen. fikk Svenska Deckarakademins pris for beste krimdebut i 2007 og The CWA John Creasey (New Blood) Dagger 2009. Nattefokk ble tildelt Glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman. Johan Theorins bøker utgis i over tyve land.

Til toppen