Hvordan kunne tyskerne ekspandere så raskt i krigens første fase?

Tyskerne hadde en eventyrlig fremgang med sine militære operasjoner i tidsrommet 1939-1941. Taktikken deres ble kalt blitzkrig og ble regnet som banebrytende. Stridsvogner og bombefly ble tillagt nøkkelrollen i denne suksessen. Vi ser for oss målbevisste tyske stridsvogner og styrtbombefly som i samarbeid knuste sine fiender og raskt la under seg det meste av Europa. Men Niklas Zetterling går i mot denne fremstillingen, og argumenterer for at det gir et misvisende bilde av tyskernes krigføring. Tyskernes angrepsmåte under annen verdenskrig var ikke ny eller revolusjonerende, og stridsvogner og bombefly var ikke hovedårsaken til deres store og overraskende seiere.

Niklas Zetterling: Blitzkrig! 1939-1941

HOVEDBOKEN PRESENTERT AV LISA SVENDSEN

Zetterling viser at tyskernes blitzkrig stammet fra tiden før stridsvognen og flyet ble oppfunnet. Derfor var det ikke slik at tyskerne ble inspirert av den nye teknologiske utviklingen til å skape et nytt krigsføringskonsept. Nei, de tilpasset heller de nye våpnene til sitt allerede etablerte tankesett. Kjernen i krigskunsten deres lå i menneskenes måte å tenke og handle på. Tyskerne oppmuntret til selvstendig handling, de belønnet de som tok eget initiativ og de vektla fleksibilitet, desentraliserte beslutninger og stor bevegelse. Dette var mest fremtredende på de lavere nivåene av hæren, og først og fremst var det gjennom det høye prestasjonsnivået i de små enhetene at tyskernes fremgang ble grunnlagt.

I samtiden ble det sett på som et paradoks at Tyskland, som hadde vært sterkt begrenset av Versailles-traktaten, ikke bare ekspanderte usannsynlig raskt, men også sto for en revolusjonerende krigføring. Men ved å se de lange linjene forstår man at blitzkrigen i 1939-1941 var en del av en gradvis utvikling innen tysk krigskunst. Det gjør det lettere å forstå hvordan de kunne vinne så overraskende seiere over Polen, Danmark, Norge, Belgia, Nederland og Frankrike i løpet av noen måneder. Det er selvfølgelig mange årsaker til det; blant annet overholdt ikke tyskerne Versailles-traktaten, og de hadde en dramatisk militær opprustning i løpet av 1930-årene. Men ved å se på kontinuiteten bak blitzkrigen får man en ny og grunnleggende forståelse for hvordan den store suksessen var mulig.

Det er i denne sammenheng Zetterling går imot forestillingen om at stridsvognene og styrtbombeflyene var blitzkrigens kjerne. De spilte en stor rolle i den tyske propagandaen, og de gjorde sterkt inntrykk på omverdenen, men det tyske krigføringskonseptet tok ikke utgangspunkt i disse våpnene – eller noe annet våpensystem. Tyskerne hadde derimot en klar i idé om hvordan militære operasjoner skulle gjennomføres, og stridsvognene og flyene passet godt inn i denne måten å føre krig på. Kjernen i den tyske krigsmakten forble de tradisjonelle infanteridivisjonene, og det var først og fremst et resultat av økonomiske begrensninger. Tyskland manglet industrielle og råvaremessige forutsetninger for å skape en helt motorisert og mekanisk hær. De hadde heller ingen realistiske muligheter til å bygge opp et så omfattende strategisk flyvåpen som USA og Storbritannia kunne vise frem mot slutten av krigen. Det tyskerne derimot gjorde var å basere seg på sine egne grunnideer innen krigføring og å inkludere de moderne våpensystemene i disse.

Årsaken til at man har tillagt stridsvogner og fly for stor betydning, er i følge Zetterling dårlig kildekritikk. Kildene bak denne historietolkningen er svært usikre. Man har basert seg på motstandernes feilbedømninger av hva tyskerne gjorde, og på memoarer skrevet av tyske generaler som deltok i krigen. Motstandere i krig har som regel misvisende forestillinger om hverandre. Og myter som oppstår om motstanderen blir forsterket under langvarige kriger slik som her. Til tross for alle årene som har gått siden annen verdenskrig, har disse mytene fremdeles et sterkt fotfeste. Memoarer er en annen type kilde man må bruke med varsomhet. Forfatterne skildrer vanligvis – bevisst eller ubevisst – sin egen innsats spesielt fordelaktig. Og i dette tilfellet får vi enda et problem fordi de mest leste memoarene er skrevet av høyerestående offiserer som gir oss et snevert «generalsyn» både på hendelsene og måten de forklarer dem på.

Selv har Zetterling drevet forskning i det tyske krigsarkivet i Freiburg. Der har han funnet en annen type kilder enn de som man vanligvis har benyttet. Han har sett nøyere på krigsdagbøker, rapporter og øyenvitneskildringer skrevet av soldater og befal på bataljons- og kompaninivå. Det meste av denne typen dokumentasjon fra så lavt nivå i den tyske hæren gikk tapt allerede i 1945, men visse deler har overlevd. Disse var ikke ordentlig katalogisert, og det var vanskelig å finne dem og få orden på dem, men Zetterling har likevel klart å samle et tilstrekkelig antall til sin forskning, og deretter har han strukturert innholdet i dem. Det er denne typen kilder, som er skrevet av soldater og befal i de lavere nivåene i hæren kort tid etter hendelsesforløpene, han baserer boken sin på.

Dette forholdsvis ukjente kildematerialet har gjort det mulig for ham å skildre hvordan en kompanisjef ledet sine stridsvogner, hvordan besetningen i en enkelt stridsvogn oppfattet hendelsene på slagmarken og hvor viktig reparasjonstjenesten var for å holde enhetene i gang. Bokens første del tar for seg fremveksten av det tyske blitzkrigkonseptet frem til 1939 og felttogene i Polen, Norge og Vesteuropa. Så går Zetterling inn på den strategiske situasjonen og Hitlers beslutningstaking mellom den tyske seieren over Frankrike og angrepet på Sovjetunionen. Deretter fortsetter han med felttoget mot Sovjetunionen, og avslutter med å reflektere over blitzkrig som militær strategi. Han har valgt å gi mest plass til felttogene, og da har han sett hendelsene fra enkeltpersoners synspunkt. Det gir en levende nærhet til stoffet der vi følger små enheter, samtidig som Zetterling setter hendelsene i en større sammenheng. På denne måten gir han oss både en oversikt av krigsforløpet og bakgrunnsforklaring for hvorfor krigen utviklet seg slik den gjorde i årene 1939-1941, samtidig som han viser oss hvordan den vanlige tyske soldat og hans nærmeste befal opplevde blitzkrigen.