Kathrin Pabsts forfedre var bosatt i Pommern da Den røde armé i vintermånedene 1945 rykket frem og presset millioner av tyske sivilister ut av områdene som nå skulle tilfalle Polen. Gjennom et langt år på flukt førte oldeforeldrene dagbok; den skildrer kulde, sult og sykdom, tvangsarbeid og systematiske voldtekter. Men ingenting av dette ble noensinne snakket om i familien. Samtidig var sønnen deres, Kathrins bestefar, Wehrmacht-soldat i en av Hitlers elitetropper. Også han skrev dagbok, men den nevner ikke krigshandlinger han sannsynligvis deltok i, og han snakket aldri om dem. Senere i livet skulle han bygge et hus med en bunker i kjelleren. Hvorfor? Og hvordan kunne han som var så kjærlig, unnlate å ta avstand fra nazismen og forbrytelser hans eget regiment må ha begått? Kathrin Pabsts personlige fortelling viser hvordan traumatiske hendelser kan sette spor i flere generasjoner, og hvorfor det er så viktig å snakke om også de vonde minnene.