Jeg går tilbake til lenestolen og griper boka. Og så, i den skjærende stillheten, hører jeg en stemme. Alexa. Hun snakker til meg. Uten at jeg har spurt om noe.
«Jeg vet hva du har gjort,» sier hun.
Jeg rynker pannen forfjamset, snur meg og ser på den matte, svarte søylen med den safirblå lysringen øverst. Alexa snakker igjen: «Jeg vet om hemmeligheten din. Jeg vet hva du gjorde mot den gutten. At han ble helt hvit i øynene. Jeg kjenner til alt.»
Og så blir det stille. Jeg stirrer på hjemmeassistenten, som er stum og uimottakelig, tross alt bare en maskin på en hylle.
I et halvt minutt er jeg helt målløs. Tørr i munnen. Så sier jeg: «Alexa. Hva sa du?»
Maskinen sender ut en lav plingelyd. Jeg vet hva det betyr.
«Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nett. Kan hende må du oppdatere forbindelsen.» «Alexa, hva sa du?»
«Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nett.»
Nei, det holder ikke. NEI. Jeg kan ikke la dette ligge. Hørte jeg virkelig rett? Snakket hun virkelig om det verste som har skjedd meg? Den hendelsen for mange år siden? Litt ustø på hånden fikler jeg med appen og går gjennom hele prosedyren med å kople hjemmeassistenten min, den virtuelle hjemmehjelpen, Alexa, til Wi-Fi-nettverket igjen. Lyset blir oransje, Wi-Fi-forbindelsen er på plass, og maskinen lager en liten, kvitrende trudelutt. Du-de-li-dum.
Hun er klar.
Klar til å snakke om fortiden? Om de grusomme hemmelighetene? ELLER til å fortelle meg en dårlig vits eller trafikkmeldinger.
Jeg heller i meg en slurk til med rødvin. Jeg formulerer et spørsmål, men før jeg rekker å si noe, lyser diademet opp, og Alexa sier: «Jeg vet alt om deg. Du drepte ham og stakk av. Blodspruten sto fra munnen hans. Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nettverk.»
«Alexa??»
«Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nettverk.»
«Alexa!!!»
Ingen reaksjon. Hørte jeg virkelig de ordene? Jeg er overbevist om at jeg gjorde det. «Alexa, hva vet du om meg?»
Til toppen