Val McDermid har tatt sin naturlige plass i kriminallitteraturens førstedivisjon.

Tiden er i ferd med å renne ut for Donna Doyle. Livredd og desperat klamrer hun seg til livet. Hjemme forsøker en fortvilet mor å forklare politiet at Donna ikke er ei slik jente som ville stikke av til London. Men politiet har sett det før, de unge jentene som ikke kan bli voksne fort nok, de gråtende mødrene som ikke kan tro noe vondt om gulljenta si – hun dukker nok opp igjen om noen dager, skal du se…

Vi vet hvem som bortfører jentene. Vi vet ikke hva som driver ham, eller hva som skjer med dem, men fra første side vet vi det: Den mest synlige av alle utfører udåden. Han som er i fokus for all oppmerksomhet, han hele England kjenner fra tv-skjermen, fra veldedighetsarbeidet, fra heltegjerningen som gjorde ham til krøpling. Han er en elsket og beundret mann, hevet over mistanke, i den offentlige bevissthet er han god. Men han er en mann med to ansikter og vilje til bare å la det ene komme til syne. For ham dreier livet seg om hevn, og absolutt ingen kan hindre ham i å skaffe seg den hevnen han mener å ha krav på. Derfor blir han rasende da en av Tony Hills unge protegeer, Shaz Bowmann, puster ham i nakken. Shaz har fått føle hvordan det er å være kvinne i et mannsdominert og tradisjonelt miljø. Hun har lært noe om å stange hodet i en mur av irrasjonell motstand. Det har gjort henne til en ensom ulv, og da hun oppdager en mulig sammenheng mellom sju forsvinninger graver hun dypere og dypere i saken inntil hun kommer opp med en fellesnevner – tv-personligheten Jacko Vance opptrådte i jentenes hjemby bare dager før de forsvant. En tilfeldighet, eller noe langt mer alvorlig? Shaz vet bare en ting: Hun tror ikke på tilfeldigheter. Og det gjør ikke Tony Hill heller.