Analfabeten av Agota Kristofbestår av elleve små fortellinger som danner en større historie. Kristof skriver om skolegangen i Ungarn der faren var lærer, den smertefulle atskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole, om hvordan hun begynte å føre dagbok, om Stalin-kulten og flukten fra Ungarn. De første årene i Sveits beskriver hun som en ørkenvandring – uten sammenheng, uten språk, uten å kunne lese eller skrive. Etter hvert lærte Agota Kristof å mestre det franske språket skriftlig, uten at hun stolte på egne ferdigheter. Ordboka lå alltid fremme mens hun skrev.