Akilles (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Kristian Klausen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2011 |
| Antall sider: | 176 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202345600 |
Omtale Akilles
Sveve over byen
Som nyutdannet fra Kunst og håndverk 1 ved Høgskolen i Oslo – «alle visste at vi strengt tatt var en formingslærerklasse» – har den navnløse fortelleren i Akilles blitt ansatt til å undervise i nettopp dét faget ved Røyken videregående skole utenfor Drammen. Slik skal det ikke gå. Allerede på jobbens første dag får han vite at formingsklassen hans er nedlagt grunnet nedskjæringer. Men han kan ta et deltidsvikariat frem til jul som kroppsøvingslærer i stedet, hvis han er interessert?
Kroppskunst
Etter flere år som kunstelskende, sigarettrøykende, vindrikkende slappfisk – som på toppen av det hele lever i selvpålagt sølibat etter noen pinlige, impotensrelaterte episoder – er ikke dette et innlysende yrkesvalg for vår mann, men han kan alltids prøve, sier han, til de øvrige gymlærernes store fortørnelse. Utdannet ved Statens Idrettshøyskole som de er, går dette på deres faglige stolthet løs. Som om hvem som helst kunne undervise i gym. Det viser seg imidlertid at han som utdannet kunstner/formingslærer med spesiell interesse for kroppen – «i tradisjonen etter malere som Michelangelo og Rubens, og fotografer som Robert Mapplethorpe og Elmer Batters» – har en kroppslig tilstedeværelse som, kombinert med en ungdom som basketballspiller, gjør at han likevel kan utføre jobben (og sende en innbitt gymkollega rett i ribbeveggen under en fotballkamp). Når han etter fire uker i jobben oppdager at nevnte gymkollega har laget et kikkehull inn til jentedusjen, får han rikelig med anledning til å dyrke sin fascinasjon for den kvinnelige anatomi.
Høyt og lavt
Akkurat her er vi fremme ved kjernen i Klausens til tider ubehagelige, til tider hysterisk morsomme, gjennomført glimrende roman. Fortellerens blikk og verdensforståelse er gjennomsyret av det aller edleste innen litteratur, kunst og musikk, fra Homer via Michelangelo til Bach, slik at de på overflaten trivielt hverdagslige, til og med tarvelige begivenhetene løftes opp til de nærmer seg det guddommelige. (Samtidig er det nettopp denne altoppslukende fascinasjonen for det aller vakreste og mest opphøyete som har gjort ham til slik en kvapsete pusling ved romanens begynnelse, en elegant skjebnens ironi fortelleren selv er smertelig klar over.) En video med Michael Jordans basketballprestasjoner, akkompagnert av Matteuspasjonen på stereoanlegget, gir fortelleren en ekstatisk kunstopplevelse. Drammenselva blir Styx, hvor fortelleren som barn blir døpt av moren for å herdes, akkurat som den greske mytologiens Akilles, krigeren med det ene, fatalt svake punktet. Kikkehullet blir et verktøy til seksuell utfoldelse (som han bare får til på egen hånd), men også en åpning inn mot menneskeheten på sitt mest sårbare og uforanderlige.
Stemmen
Kristian Klausen har skapt et uttrykk som bærer i seg enorme mengder litteratur, fra Homer til Solstad, men som like fullt er helt hans eget. Setningene stiger og synker rytmisk og fritt som bølger på åpent hav, og fanger inn den enorme himlingen kulturen danner over fortellerens stusselige hybelliv. Det veksles ubesværet mellom gymsalens svette ståk og Bachs musikalske dypdykk i religionens mysterier – at høyt og lavt flettes sammen så harmonisk som det gjør, er en bragd i seg selv. Akilles er rett og slett et funn av en roman, og bør gi Kristian Klausen et stort publikum, ære og berømmelse. Skjønt det kan hende den ikke vil gi ham så mange venner på Røyken videregående.
Utdrag
Jeg hadde bare vært kroppsøvingslærer i knappe fire uker da jeg oppdaget at min forgjenger i jobben, Eirik Vanvik, hadde boret et hull i veggen i lærergarderoben slik at han kunne se de nakne jentene dusje. For å komme til lærergarderoben måtte man først passere gjennom guttegarderoben, deretter låste man seg inn en dør der Personalgarderobe var skrevet i sorte blokkbokstaver på en sølvgrå plate; man gikk inn, lukket døra bak seg igjen, og befant seg så inne i et todelt rom på cirka fem kvadratmeter. Den ene delen av rommet besto av en dusjalkove med hvite og sorte fliser tett i tett, unntatt på gulvet som var av ren betong, riktignok malt i grønt, og med et sluk helt inntil veggen. I den andre enden av personalgarderobens trange celle stod et to meter høyt metallskap som kunne låses, dessuten fantes det en krakk, og en håndvask med et kvadratisk speil over. Men det var bak metallskapet jeg til min store forbauselse den 12. september 1997 oppdaget hullet, som så ut til å være gravd ut med en meisel, eller kniv, kanskje også finere verktøy som syl og baufil var brukt. Hullet var egentlig et krater – stort helt ytterst, før det smalnet desto nærmere man kom selve kikkhullet – som ikke var større enn et nøkkelhull, men som likevel ga mye bedre sikt enn det man vanligvis får gjennom det klassiske nøglehullet (som bergenserne sier), man kunne nemlig plassere ansiktet helt inni, nærmest legge det på plass i veggen, noe min forgjenger hadde muliggjort ved å grave ut dette store søkket innover i murveggen, slik at denne gropa i størrelse så ut som en ansiktsmaskes innside. På den måten kunne faktisk øyet hvile, og man hadde, måtte jeg fastslå, meget god utsikt til en dusj, den nest innerste dusjen i jentedusjrommet, der rammen for synsinntrykket gikk fra cirka knehøyde og opp til ansiktet på vedkommende man betraktet, noe som selvfølgelig varierte litt, avhengig av lengden på den dusjende. Jeg skjønte raskt at min forgjenger Eirik Vanvik hadde plassert tittehullet eller den inverterte tittemasken slik at selve kikkingen kunne foregå i behagelige former. Man tenker seg ofte at en voyeur er en som bøyer seg i ryggen og står ubekvemt med nakken i spenn og øyet siktet inn mot kikkhullet, en posisjon som bare er behagelig i noen sekunder, jamfør motelleieren Norman Bates (Anthony Perkins) i Psycho når han ser på Marion Crane (Janet Leigh) gjennom veggen der hun kler av seg i rom nummer én. Selve kroppsstillingen til Perkins fungerer filmatisk overbevisende, men i lengden er ikke en slik positur til å holde ut. Høyden på tittemasken bak metallskapet i personalgarderoben var slik at kikkeren kunne sitte på en krakk, for eksempel den krakken som sto under vasken, med ansiktet plassert inn i maskeutgravningen, hvilende, i ett med veggen, og det var lett for meg å visualisere en kropp sittende på denne måten, ytterst på en krakk, i konsentrasjon, omtrent som den skyldtyngede part i et skriftemål, lent mot gittervinduet, i håp om at tilgivelsen må ligge på paterens lepper der bakenfor.