Slaget mot det andre kinnet var at innsatsen til legemiddelforskere som Jess så vidt fikk en notis. Det var tydelig at forsøkene på å finne medisiner som enten kunne kurere hiv eller dempe symptomene ved fullt utviklet aids, var av liten interesse i nyhetsredaksjonene. Det fantes en viss makaber fascinasjon for de mer sjeldne og fornedrende symptomene aidspasienter kunne få, og selvsagt for en og annen heltemodig kjendis som faktisk ga en av det tjuende århundrets spedalske en klem. Men bortsett fra det? Som en kynisk kollega i Glasgow hadde sagt, var det ganske enkelt «Guds lukegaffel».
Da ettermiddagen kom, hadde Allie opparbeidet en solid porsjon rettferdig harme. Hvis det lå en sak der, skulle hun finne den. Hun satte vaktbibliotekaren i gang med å finne fram informasjonen Rona hadde bedt om, før hun ringte til Alix. «Hei, hvordan går det?» åpnet hun med.
«Hatt det bedre, hatt det verre», sa Alix. I bakgrunnen hørtes et svakt gny av elgitarer. «Passer det fortsatt med middag hos meg på lørdag?»
«Ser fram til det. Jeg ringer ikke for å avlyse. Jeg har andre motiver.»
Alix lo, en dyp, klukkende latter. «Ikke noe nytt der i gården, skjønner jeg. Hva kan jeg hjelpe deg med, Burns?»
«Jeg ville ta opp tråden fra det du sa for noen uker siden om aidsklinikken. Men aller først: Hvordan går det med vennen din Matt?»
Gitarene stanset i disharmoni, og Allie hørte to utydelige mannsstemmer som kranglet i bakgrunnen da Alix sukket tungt. «Det går ikke så bra, skal jeg være ærlig. Det er snakk om noen uker i beste fall.»
«Så leit.»
«Ja. Hvorfor spør du?»
«Du vet det du sa om at skotske pasienter flytter hit fra Edinburgh? Jeg vil se nærmere på det.»
«Hva slags vinkling har du?» Alix var en venninne, men hun var ikke godtroende når det gjaldt hvilke saker Allie ønsket å følge opp.
Nå skrallet en trommesolo svakt i bakgrunnen. «Jeg har lyst til å finne ut hva som foregår. Hva ligger bak flukten? Blir Manchester framstilt som det forjettede land, eller er det fordi det er så uutholdelig for dem i Edinburgh? Jeg vil finne historien bak de tørre faktaene, Alix.»
«Du bør nok ikke snakke med Mattie, Allie. Han har fått skader på hjernen nå. Store deler av tiden er han ikke klar lenger. Han vet ikke hvem jeg er eller hvor han er.»
Allie hadde hatt det på følelsen. «Det skjønner jeg, Alix. Det jeg lurer på, er om du er blitt kjent med noen av gutta fra Edinburgh. Eller ansatte. Leger, sykepleiere, noen som kanskje vil snakke med meg. Uoffisielt hvis det er den eneste måten å få dem til å uttale seg på.»
Det skramlet i cymbaler. Alix mumlet distré. «Faen i helvete. Jeg må ta meg av de helsikes barnehageungene. La meg tenke litt på det, Burns. Jeg vil ikke kaste noen til ulvene.
Allie stirret på det tause telefonrøret i hånden. Når var hun blitt en av ulvene?
Til toppen